fredag 23. april 2010

Da skoleskipene bestemte pålydende på minnemynter

Når Norges Bank utgir en minnemynt idag, selges den alltid til over pålydende verdi. Det er det de norske skoleskipene, med "Christian Radich" og "Statsråd Lehmkul" i spissen, som har hovedansvaret for. Utgangspunket er som følger: I 1982 ønsket Norges Bank å prege en minnemynt i anledning kong Olav V's 25 år som regent i Norge. Dette skulle være en minnemynt som hele Norges befolkning skulle skaffe seg, og overskuddet av salget skulle gå til skoleskipene. Markedssføringen var imponerende, og mynten ble solgt i hundretusener til folk som så et håp om verdistigning blinke i det fjerne. Etter salget overførte Norges Bank flere hundre tusen kroner til skoleskipene, og alle var glade. Inntil Per og Ole og Anne som hadde kjøpt mynten i håp om en snar fortjeneste opplevde at det slett ikke var snakk om noen verdistigning, det var rett og slett en "død" mynt. Dermed strømmet det i løpet av noen år titusenvis av eksemplarer av myntene tilbake til Norges Bank, som måtte innløse dem til fullt pålydende, selv om skoleskipspengene allerede var utbetalt. Det ble et betydelig tap for Norges Bank, for å si det mildt, og utgangspunkt for en enkel beslutning: Heretter skulle minnemyntene med inntekt til veldedighet ha et langt høyere pålydende, og det betød at neste minnemynt som ble preget i 1989 ikke lenger var en 100-krone, men en 175-krone. Og fra 1990-tallet og fremover ble minnemyntene solgt til overpris. Alt takket være norske skoleskip. Skoleskipene fikk overskuddet, og Norges Bank satt igjen med svarteper og et kjempelager av innløste minnemynter.

http://www.samlerhuset.no
http://www.samlerhuset.blogg.no
http://www.facebook.com/samlerhuset

tirsdag 20. april 2010

Da tiøren med fire ben var en sensasjon

- Jeg har en bie med fire ben! - Løper'n fort? Det var en av de klassiske vitsene i myntsamlermiljøet på 1970-tallet. I løpet av et par hektiske år ble en rekke myntsamlere lurt trill rundt av smarte selgere som levde godt av å utnytte historien om den sjeldne 2-øren fra 1968. Men det de solgte var massevare til skyhøye priser. Det er 10-øren fra 1958 det dreier seg om. Det er en enkel mynt med et enkelt motiv på adversen: En stilisert bie uten særlige detaljer. Det enkle preget ble rettet opp allerede året etter, i 1959, da vi fikk en langt mer detaljrik bie. Bien fra 1958 levde også lenge i ro og mak uten at det var noen som helst interesse for den. Det var preget over 1,4 millioner eksemplarer av mynten, tilstrekkelig i lange baner både for forbrukere og samlere. Men så kom 1968 og 2-øren som hele Norge lette etter. Den fantes bare i mynstsett, og prisene steg kraftig på starten av 1970-tallet da mange ble klar over sjeldenheten. Det visste smarte "svindlere" å utnytte: Hva om vi hausser opp 10-øren fra 1958 som ikke ser ut som de andre 10-ørene ? Som tenkt så gjort. Annonser om kjøp av denne "sjeldenheten" ble satt inn i avisene, glade journalister grep begjærlig historien om den ettersøkte bien med bare fire ben, og dermed startet sneballen å rulle. Etter en stund ble det rykket inn salgsannonser om 10-øren; under billett merket ønsket man å betale hundrevis av kroner for mynten. Nyhetshistorien, annonsene og snakket fra mann til mann gjorde utslaget, og i løpet av kort tid jaktet "hele" Norge på denne "sjeldenheten". Boblen måtte selvfølgelig sprekke til slutt, da snart hele befolkningen kunne fremvise en 10-øres bie med fire ben. Bien med fire ben som "hele" Norge lette etter på 1970-tallet. http://www.samlerhuset.no http://www.samlerhuset.blogg.no http://www.facebook.com/samlerhuset