Da tiøren med fire ben var en sensasjon

- Jeg har en bie med fire ben! - Løper'n fort? Det var en av de klassiske vitsene i myntsamlermiljøet på 1970-tallet. I løpet av et par hektiske år ble en rekke myntsamlere lurt trill rundt av smarte selgere som levde godt av å utnytte historien om den sjeldne 2-øren fra 1968. Men det de solgte var massevare til skyhøye priser. Det er 10-øren fra 1958 det dreier seg om. Det er en enkel mynt med et enkelt motiv på adversen: En stilisert bie uten særlige detaljer. Det enkle preget ble rettet opp allerede året etter, i 1959, da vi fikk en langt mer detaljrik bie. Bien fra 1958 levde også lenge i ro og mak uten at det var noen som helst interesse for den. Det var preget over 1,4 millioner eksemplarer av mynten, tilstrekkelig i lange baner både for forbrukere og samlere. Men så kom 1968 og 2-øren som hele Norge lette etter. Den fantes bare i mynstsett, og prisene steg kraftig på starten av 1970-tallet da mange ble klar over sjeldenheten. Det visste smarte "svindlere" å utnytte: Hva om vi hausser opp 10-øren fra 1958 som ikke ser ut som de andre 10-ørene ? Som tenkt så gjort. Annonser om kjøp av denne "sjeldenheten" ble satt inn i avisene, glade journalister grep begjærlig historien om den ettersøkte bien med bare fire ben, og dermed startet sneballen å rulle. Etter en stund ble det rykket inn salgsannonser om 10-øren; under billett merket ønsket man å betale hundrevis av kroner for mynten. Nyhetshistorien, annonsene og snakket fra mann til mann gjorde utslaget, og i løpet av kort tid jaktet "hele" Norge på denne "sjeldenheten". Boblen måtte selvfølgelig sprekke til slutt, da snart hele befolkningen kunne fremvise en 10-øres bie med fire ben. Bien med fire ben som "hele" Norge lette etter på 1970-tallet. http://www.samlerhuset.no http://www.samlerhuset.blogg.no http://www.facebook.com/samlerhuset